Å kalke eller ikke kalke

Å KALKE ELLER IKKE KALKE, det er spørsmålet.

Der ligger du, din gresstust, en gang så full av liv, nå så nedtrampet og mosegrodd. Svidd av isbrann. Hvor er din grønnhet? Hva skal vi gjøre med deg?

Svaret står som alltid i bokhylla. Ei uke etter at jeg hadde kjøpt meg hus med hage, hadde jeg en hyllemeter med hagebøker. Rett under hyllemeterne med kokebøker, språkbøker og reisebøker.

Jeg slår opp på plen og får to svar. Du må kalke, og det er absolutt totalt idiotisk å kalke.

Ok. Jeg skjønner at jeg har beveget meg inn i et minefelt, for ikke å si ut i hagen, hvor jeg er på jordet etter mange år uten bakkekontakt. Her er det fundamentalister på begge sider, og det aner meg at de ikke-troende har rett i sin konspirasjonsteori når jeg ser pallene med kalk på hagesentrene. Norsk jord er ikke så sur som kalkindustriens stråmenn skal ha det til.

En ekspert sier det like ut: Kjøp heller ferdiggress. Du kan danse på det samme dag du legger det, etter ei uke kan du spille rugbykamp. Og det var i grunnen akkurat det jeg hadde i tankene. En rugbykamp. Og dans etterpå. Det er en uslåelig kombinasjon på hagefester.

På den annen side mener andre at ferdiggress er dyrt og billig. Det er som silikonpupper - de ser kanskje greie ut for et rugbylag, men feinschmeckere vet de er kjøpt og betalt.

MENS BESTEFAREN min kunne de latinske navnene på hver plante og blomst i hagen, tilhører jeg Gertrude Stein-skolen: En rose er en rose er en rose. Og resten er jeg ikke helt sikker på, til tross for at jeg slengte hekk- og hagelangs i hele oppveksten. Nå kan jeg menyen på restauranter i delstater i India, men i planteriket er jeg blitt en fremmed. Hvor dannelsen er forduftet i løpet av et par generasjoner er gjenstand for nedbrytende familiediskusjoner. Jeg unnlater å nevne at bestefar forgjeves prøvde å lære å kjøre bil. Han valgte å fylle hodet sitt med andre ting framfor å kunne clutche og gire samtidig. Hadde han levd i dataalderen, ville

pc-en vært gresk for ham.

Min tilnærming er mer praktisk. Jeg vet kanskje ikke at fagerbusk heter «Kolkwitzia amibilis», men jeg vil vite hva jeg skal gjøre med den når jeg kommer over en. Det står i

boka. Eller bøkene.

HAGEBØKER FØLGER trenden når det gjelder fagbøker. De skal være lettleste og gøyale, fulle av all basiskunnskap du trenger, men ikke tør spørre om. Tilsynelatende er kunnskapshungeren umettelig. Hvert år dukker det opp stadig nye bøker om knoller, løker, stauder, hagevann og sikkert et par med motstridende kalksyn.

Feltet har selvsagt sine superstjerner med egne avisspalter og TV-show. Hag i vei, sier Hage-Tor, som er hagens svar på Petter Schjerven, eller omvendt. De er Ingrid Espelid Hovigs uekte sønner, som har tatt latteren og persilledusken og gjort den til industri. Begge er fryktelig blide når de er på TV og forkynner sitt budskap. De er glad-nerder som lover frelse i kunnskapens navn.

Det er lett å bli omvendt. Det begynner med ei hagespalte, så et par bøker, og før du vet ordet av det, vet du hvilken kantkutter som er best til alle kanter. Snart tilbringer du hver lørdag på et hagesenter sammen med en million andre frelste. Du kjøper utstyr som kunne vedlikeholdt Botanisk Hage, som virkelig kunne trengt litt vedlikehold. Du kjøper planter nok til å bedekke alle bed i Slottsparken. Du kjøper et par tonn med superjord og rosejord, bare for å lese at

Hage-Tor synes det er noe jåleri: Lag din egen jord med en neve kompostert hønsegjødsel. Herlig. Det er slike ting jeg vil slenge om meg ved neste søndagsmiddag. Ja, ja, så kunne

han latin, men visste han om trikset med kompostert hønsegjødsel? Ikke det, nei.

Jeg skjønner at jeg ennå er som en nyrik med for mye penger og for lite kunnskap om hva jeg skal bruke dem til. Jeg kan ikke kodene og risikerer å gå i baret. På hagesentret hekter jeg meg derfor på et par som synes å vite hva de gjør. De snakker høyt om at det er på tide å kjøpe ny høytrykksspyler. Folk som har slitt ut en høytrykksspyler er ikke amatører, tenker jeg.

Men like før kassa avslører de seg. De kjøper flere sekker med

kalk.

ALT VI HAR glemt, må fortelles på nytt. Det holder ikke med en enkel, illustrert bok om norsk flora. Budskapet må serveres i alle multimediale kanaler med lettfattelig grafikk til. Det er øyeblikkelig visdom.

Jeg rekker ikke å lære latin før hagesentret stenger.