Å tenne et lys..

Livet er fryktelig skjørt. En vet ofte ikke hva en har før det er borte. Leste i går om en fars kamp for datteren som ha fått kreft i hjernen. Han er en oppegående og reflektert mann, en mann med styrke og åpent sinn. Ja, jeg kjenner han jo egentlig ikke, han er en av mange forum"venner". En mann man etter uttallige innlegger føler en kjenner.. Hans datters tøffe kamp og nå "vet ikke" for kreften er hardt å lese om.
Jeg kjenner jeg blir ydmyk og liten i det store.

Jeg føler meg litt egoistisk som klager over mine problemer i livet og bekymringer over mine barns ve og vel. De blir små i forhold til hva denne familien går igjennom..

Så jeg har tent et lys i vinduskarmen her på jobben. Det har jeg tent for håp.